Å løpe barføtt

Å løpe uten sko. Vi gjør det alle i blant; løper rundt i all slags terreng, uten sko, fordi vi er tøff. Vi er vågal. Vi er barsk. Vi lar skogens armer piske oss i ansiktet, regnets tårer vaske oss ren og vindens milde stryk trøste oss.

Men vi løper ikke. Selv om vi kjenner grusens krasshet, bane sin vei inn i fotsålen. Selv om vi kjenner gressets ømhet, og bakkens fuktighet gjøre sårene mildere. Selv om tror det.  Vi bare later som, vi bare forestiller oss det, selvom smerten er ekte, er farten løgn.

Aneta Ivanova

Åh, anbefaler dere alle å ta en titt på Anetas kunst. Hun er absolutt min favoritt!

Kjære tigger...

Kjære tigger, rusmisbruker og hjemløse. Kjære dere, som står alene med pappkruset i hånden, og en bekymret mine i ansiktet. Kjære dere, som står gatelangs hver bidige dag, og håper at noen ser dere. At noen hører dere. Jeg ser dere.

Jeg går forbi deg hver eneste dag; gjerne flere ganger daglig. Noen ganger har jeg et rundstykke, et smil eller en liten, ussel pengesum å tilby. Noen ganger ser jeg på deg, og smiler. Noen ganger går jeg med blikket vendt nedover mot mine egne bein, bare for å unngå deg. Noen ganger går jeg med bestemte skritt og hodet hevet, og det ser kanskje ut som at jeg ikke ser deg. Men jeg gjør det. Jeg ser at du skjelver av kulde, at beina dine gjør vondt og at du ikke smiler lengre. Jeg ser at blikket ditt er fortapt, og at mimikken i ansiktet ditt stråler alt annet enn velbehag og glede. Jeg ser at du gir opp, litt og litt for hver dag. Jeg ser at du prøver å få kontakt med utallige mennesker, men de gjør som meg, unngår deg. Unngår øyekontakt. Men jeg ser deg.

Det er vondt å passere deg, der du står alene, på det samme gatehjørnet ti-tolv timer om dagen. Det er vondt å gå forbi deg, uten å kunne tilby mer enn ti-tjue kroner. Uten å kunne tilby mer enn en ussel pengesum. Grunnen til at jeg overser deg, eller ser vekk, er fordi jeg får vondt. Jeg er egoistisk som later som at jeg kjenner din smerte, fordi det gjør jeg ikke. Jeg kjenner min smerte. I viten om at du sliter med å få råd til grunnleggende ting, som jeg tar for gitt. I viten om at rus er alt du streber etter, når du i hovedsak kunne - på lik linje med alle andre - strebet etter en jobb, en utdanning, et godt sted å bo. Men du er fanget. Og jeg vet; uansett hvor mange rundstykker, ti-kroner eller smil jeg gir deg, så får du ikke det du trenger. Det du fortjener. Du får ikke en god livskvalitet. Jeg snur meg vekk, fordi jeg vil ikke se. Jeg vil ikke vite at i dette landet, så står folk som deg; ensom, trist og alene, uten evne til å forsørge hverken deg selv eller andre. Uten en god livskvalitet. Uten en ekte, gjennomsyret glede. Jeg snur meg vekk, fordi jeg ikke har ressursene til å hjelpe deg.

Men jeg ser deg. Og vil fortsette å gi det jeg kan. Jeg vil kanskje noen ganger unngå å se deg i øynene, kanskje til og med bare gå forbi når du prøver å få kontakt. Noen ganger fordi jeg har det travelt, og andre ganger fordi jeg later som. Men når jeg kan, så vil jeg gi.

Prøv å snu situasjonen på hodet

"Mamma, mamma! I dag skal vi gå å se på menneskene!", jublet Pingu. Pingu bor i et hvitt, nydelig trehus og har akkurat fylt 6 år. Han og pingvinfamilien hans er velstående, lykkelig og lever fritt - slik dyr skal. "Ja, det skal vi vennen", smiler pingumamma, Pingri, oppmuntrende tilbake.

I nærheten av der Pingu bor, er det en park hvor menneskene lever. De er blitt tatt vekk fra sitt naturlige habitat, og plassert i glassbur hvor de lever sammen. De har plass til å bevege seg, men man kan se fortvilelsen i øynene deres når de sitter i glassburene sine, og prøver å leve så naturlig som mulig - på altfor liten plass.

"Åh, se mamma!", roper Pingu ekstatisk "Et baby-menneske! Nå skal babyen mates! Vi må se!" Pingu løper mot det glassburet hvor en liten jentebaby bor. Glassburet rommer akkurat den nokså slitte krybben, med lekene hengende over. Rundt glassburet har det samlet seg dyr i alle aldre og former. De klapper, ler og smiler mot glassburet. Når babyen begynner å gråte, peker de og sier: "Nemmen, den vil jo ikke spise.", før den kollektive latteren runger igjen. Når matingen er ferdig fortsetter Pingu og familien mot et av parkens uteområder. Der lever det to mennesker på ca 3x3 kvadratmeter.

"Se, mennesket jogger.", stråler Pingu. De to menneskene jogger fra det ene gjerdet til det andre, av og til legger de seg ned og tar noen pushups. Da jubler publikum, og kaster mat over gjerdet i premie. Som regel kaster de ikke mer enn en kjeks, og da blir det krangling over kjeksen. Dette underholder enda mer, så da kaster de mer mat, mens de flirer høylytt over atferden til menneskene.

Etter mange timer i parken, bestemmer familien til Pingu seg for å dra hjem. De går hånd i hånd ut av parken, og Pingu smiler fra øre til øre. "Dette har vært en gøy dag, mamma!", smiler Pingu. "Ja, vi må gjøre det igjen", svarer Pingri oppmuntrende.

Liv eller lek?

Der stod hun. Rett foran meg. Øynene hennes stirret min vei og jeg stirret tilbake. Øynene hennes rørte ved meg, og fikk skuldrene mine til å berøre ørene mine. De var så sorgfull og tung, og jeg krympet meg av å kjenne smerten de sendte ut. 

Vi balanserte på samme, ustabile, falleferdige mur. Hun kalte den livet, mens jeg kalte den en lek. Hun var sorgfull og jeg smilte. "Førstemann til enden, da. Kom igjen!" jublet jeg omtrent, mens jeg fokuserte på å ikke falle ned. Der gikk jeg - med utstrakte armer for å holde balansen, med et gledelig smil om munnen og vissheten om at det ikke gjorde noe om jeg falt av muren. Der gikk jeg, uten aning om at hun bak meg lekte en annen lek enn meg.

Årstider

Skrevet 07.08.11  

The relief of spring

Intoxication of summer rain

The clearness of fall

How winter makes me reconsider it all 

Sist gang det var høst og kaldt og vinden pisket fornuften ut av meg, ønsket jeg meg sommer. Da ønsket jeg meg varme og sol og glede og is og solbriller og shorts og lykkelige, lyse kvelder. Da ønsket jeg at skolen skulle være omme, slik at jeg kunne bruke de 24 timene av døgnet og de 7 usle dagene i uken til noe annet enn lekser og tomme tanker. Og nå er sommeren her, da, dere. Nå har regnet vært varmt og solen enda varmere. Nå har varmen og isen og shortsen og smilet og gleden og sånn vært, og nå vil jeg ha høst. 

Jeg vil kunne gå på turer i Fjellveien i mørke, slik at lysene fra den vakre byen jeg hører hjemme i, lyser mot meg og etterlater meg ordløs. Jeg vil drikke te, lese krim og sitte under pledd, mens jeg hører regnet plaske mot ruten og vinden slå bosspann og sykler over ende. Jeg vil møte fine, trøtte fjes fem dager i uken. Jeg vil tenke at uværet utenfor ikke gjør noe, fordi stearinlyset i vinduskarmen min lyser opp og etterlater seg en mild og god trygghet. Jeg vil gå i store gensere. Jeg vil klage over at jeg får gnagsår av sjøstøvlene mine. Jeg vil gå med hjemmestrikkede sjerf, og tenke på mormor som strikker nytt sjerf hvert år. Like behagelig og fint hver eneste gang. Jeg  vil drømme meg vekk og tenke på varme og sommer og sol og latter. Få tiden til å gå. 

Jeg vil også oppleve nysnø og vinter og kulde og boblejakke og stygge vintersko. Jeg vil kjenne snøen knirke under skoene. Jeg vil skli og falle på isen, og deretter forbanne meg selv for å være så tåpelig som går med sjøstøvler i slikt vær. Jeg vil ake ned et av Bergens syv fjell. Jeg vil lage snølykter utenfor døren. Jeg vil at julen skal varme mitt hjerte med sang, god lukt, gløgg og glade barnesmil. Jeg vil at vinteren skal komme, og at kulden skal slå pusten ut av meg i det jeg åpner døren. 

Også vil jeg jo ha vår, da. Jeg vil ha blomster og grønne plener og blader på trærne. Lykkelige, fregnete fjes - som gleder seg over at snart er enda et skoleår over, og sommeren venter. Jeg vil gå barføtt i gresset, og tenke at dette blir hverdagskost når sommeren er her for fullt. Jeg vil flørte og smile og gå med solbriller. Men først skal det være høst, og kaldt. Og det skal være godt å slenge beina på bordet etter en lang skoledag. Selv om jeg vet med bevissthet at det kommer til ende opp med at jeg bruker hver ledige time av døgnet til å pugge og lese og forbanne min dårlige konsentrasjonsevne. Så kommer jeg til å sukke og bli sur og banne i aggresjon til læreren. Men hun kommer til å forstå, og dytter meg i rett retning og gir meg håp og mot. Høst, jeg venter på deg, jeg. 

Han der fine.

Vi skal ligge langflat i det høye, gule gresset. Meg og han der fine. Det skal være sensommer med varme og kjærlighet i luften. Jeg skal ligge på ryggen, ved siden av han, og kommentere at midnattshimmelen er nydelig, men da skal han se på meg og si: ”Ja, det er du.” Det skal være klissete og ekkelt, også skal det bli høst også skal vi være like forelsket. Vi skal kysse og danse og le i regnet. Bladene skal fly omkring oss, og jeg skal fnise av hans sjarmerende måte å være på. Vi skal eksistere. Vi skal ligge lenge i sengen på lørdager, og bare se på hverandre. Det skal være kjærlighet. Meg og han der fine.

Når vi blir voksen og stor og moden skal jeg selge alt jeg eier og flytte inn i en liten, lys leilighet med han der fine. Pianoet skal stå innerst i stuen, slik at lyden blir reflektert i hele rommet. Innredningen skal være hvit og det skal være mye åpen plass. Han der fine skal ligge på hemsen og lese, eller skrive eller jobbe. Vi skal være voksne med hverandre, men like forelsket. Kjærligheten skal være like barnslig og koselig og fin som den var for fem år siden, og vi skal le mye. Hvis vi får unger, små søte unger som skal ha han der fine sin øyefarge, så skal vi ikke krangle eller diskutere høyt. Vi skal være voksen og fornuftig, og barna vår skal få så mye kjærlighet og godhet at vi kan prate om alt. Vi skal ikke ha noen hemmeligheter. Ingen store, i hvert fall. Det er de som gjør mest vondt.

Men før vi blir voksen og moden og stor, så skal vi reise. Vi skal oppleve mye. Vi skal stå under Eiffeltårnet, med en makron i magen og glasscola i hånden, bare for stemningens skyld. Jeg liker jo ikke cola, jo. Vi skal kysse. Og det skal være høst. Høst i Paris. Regnet skal piske oss i ansiktet og vinden skal blåse oss inn i alle bruktbutikkene i mils omkrets. Og om kvelden, når mørket har lagt seg elegant over den fine byen, skal vi sitte på hotellrommet. Jeg med en kopp te, og han med en iskald øl. Vi skal se ut vinduet og beundre den nydelige utsikten. Jeg skal kommentere hvor nydelig Paris er, så skal han se på meg å si: ”Du er nydelig.” Jeg skal rødme og angripe han med kyss og kos. Vi skal være fine, meg og han der fine.

Før vi slår oss til ro, skal turen gå til England. Jeg, og jentene, skal være fin på vin og shoppe oss gal i London, mens han der fine og guttene skal ta turen til Manchester og drikke øl på barer og dra på fotballkamper. Vi skal savne hverandre, men vi ble enige om at vi ikke måtte glemme våre fine, gode venner – derfor skulle denne turen være viktig. Litt avstand skadet oss ikke, tvert i mot. Vi skulle jo være fine sammen resten av livet, så kvalitetstid med venner skulle være nødvendig. I London skulle jeg shoppe masse fint til leiligheten vår, gå på kafeer med jentene og være kulturell på museer. På kveldstid skulle vi kle oss litt ekstra fint, i kjoler og skjørt, før vi tok turen ut for utforske nattelivet i Londons mange gater.

Men så, ikke veldig plutselig, men veldig spontant skulle vi kjøpe en leilighet. En middels stor, lys og fin leilighet. Den skulle ikke være for dyr, men ikke for billig. Og vi skulle ha et piano som jeg kan tralle fine viser på, mens han sier at jeg er flink og at han er stolt over meg. Han skal kysse meg på hodet, og sette seg godt til rette i sofaen, og be meg spille en gang til.  Halvveis i sangen skal han skru på TV, og se på fotball. Jeg skal le av han, men tenke at det er sånn mannfolk er. For han skal være et ordentlig mannfolk. En mann som liker øl, fotball og kamerattid. Men han skal også være fin og god og snill og omsorgsfull. Og han skal kysse meg på pannen og si at alt blir bra tilslutt. Han skal gjøre meg lykkelig, og overraske meg med frokost hver gang jeg fyller år og hver gang jeg fortjener det. Jeg skal overraske han med parturkort på stadion. Ett til han og ett til kompisen. Fordi fotball skal være en kompisting. Ikke en kjæresteting. En kjæresting skal være lange lørdager og fine søndager.  Meg og han der fine.

Når vi en gang, etter mange, mange år sammen,  får unger så skal han være flink med barna. Vi skal først få en liten jente, en liten Mariell. Eller Margrethe. Vi bestemmer oss for at hun skal hete Margrethe, bare fordi mormoren og farmoren min heter det. Og siden både jeg og han der fine er himmelhøyt  glad i mormor og farmor, så skal det ikke være noe tvil. Hun er en Margrethe. Vi skal ha en måned hjemme, alle tre, som en liten, søt familie. Så skal jeg ta mammaperm fra min lærerstilling på den beste videregående skolen i Bergen. Da kan han der fine jobbe mens vi har jentetid i noen måneder. Deretter skal han der fine ta seg pappaperm fra sin jobb, som er på en annen videregående skole i Bergen. Ikke den beste, fordi der jobber jeg. Og vi må være fine på hver vår skole. Eller kanskje han skal jobbe som advokat og være flink og god. Ja, han skal være advokat. Og få lederstilling – slik at vi kan kjøpe det huset vi hadde siklet over i to måneder.

Livet skal være fint med han der fine. Men han der fine er et åpent, svart hull i min verden nå. I min hverdag.  Han er x’en i mattestykket mitt. Men jeg vil ikke løpe å lete etter han. Jeg vil ikke løpe og falle og slå meg og skade meg, for å jakte etter kjærligheten. Jeg vil ikke forbanne kjærligheten, fordi den ikke er snill med meg. Snarere tvert i mot. Jeg skal leve livet og smile og le og være meg selv.

//Privat